Medikaliseringens kritikk

Medikalisering oppsto som et begrep for å kritisere moderne medisin på 1960- og 1970-tallet og knyttes særlig til forfattere som Ivan Illich (1926–2002), Irvin Kenneth Zola (1935–1994), Michel Foucault (1926–1984), Ronald D. Laing (1927–1989), Thomas Szasz (1920–2012) og andre (2–3).

Faglitteraturen er rik på eksempler på alminnelige menneskelige fenomener som er blitt medikalisert; som sjenanse, sorg, tristhet, kjærlighet, avhengighet, død, fattigdom, aldring, graviditet, overgangsalder, fødsel, spedbarnsernæring, seksuell funksjon, humør, (barns) atferd, kriminalitet og estetiske kjennetegn (3–4), for å nevne noen.

Kjernen i kritikken har ofte vært at dette er alminnelige tilstander, som verken individ eller samfunn er tjent med at underlegges medisinens makt. Men hva er medikalisering?

Medikalisering er blitt definert på mange ulike måter. Tabell 1 gir noen eksempler på slike definisjoner og viser at mens noen definisjoner brukes for å avsløre maktforhold og underliggende medisinske rasjonalitetsformer, setter andre søkelyset på omdefinering av menneskelige problemer til medisinske anliggender.

I tråd med ulike perspektiver (og drivere) av medikalisering har det utviklet seg egne begreper, slik som farmakalisering (pharmaceuticalization), biomedikalisering og genetisering (3, 4). Medikaliseringsbegrepet har også blitt knyttet til menneskeforbedring (6, 13), slik Rikhardsen & Vogt (1) også er inne på.

Sykdomssalg

Rikhardsen & Vogt peker også på et annet viktig fenomen som er knyttet til medikalisering: sykdomssalg (disease mongering). Det tradisjonelle eksempelet er at et medisinsk-teknisk firma har en test eller at farmasøytisk industri har en behandling for et målbart fenomen, for eksempel testosteronnivå. De fremmer lavt testosteron (Low-T) som en sykdomsdiagnose som de selger tester og behandlinger for (14).

I offentlig dominerte helsetjenester har sykdomssalg blitt oppfattet som et mindre problem, men med et økende privat helsemarked, gjør det seg gjeldende i økende grad. Dette ser vi tydelig i private tannhelsetjenester der man «finner opp» tilstander, oppgaver og oppdrag (15).

Richardsen & Vogt avdekker hvordan helsepersonell kan tilby behandling for disse ved å definere diagnostiske kategorier. Som det står på en av nettsidene: «Et ansiktsløft (facelift) kan være løsningen for deg hvis du har slapp hud, dype rynker, trette øyne eller synkende kinn, eller du føler at aldringsprosessen tar fra deg uttrykket i ansiktet.» (https://cosmoclinic.no/)

Det er ingen tvil om at det er etterspørsel etter ulike former for medikalisering, slik som kosmetisk kirurgi (3). Samtidig er det viktig å merke seg at etterspørselen er drevet av generelle (estetiske) normer i samfunnet, og at et tilbud bidrar til å forsterke disse normene. I tillegg kan medisinen være med på å fremme slike normer nettopp gjennom å etablere og spre diagnostiske kategorier, som Rikhardsen & Vogt har avdekket. Det kan selvsagt skje mer eller mindre fordekt: «Jeg ser du har litt X», og «Vi kan også hjelpe deg med Y».

En utfordring med medikalisering av allmenne eller sosiale fenomener er at sosiale problemer individualiseres (16). Når den enkelte underlegges medisinske kategorier, ansvarliggjøres den enkelte og samfunnet fritas for ansvar. Dersom barns manglende evne til å sitte stille på skolen gjøres til en diagnose, fritas skolen og politikerne fra ansvaret for å tilpasse skolen til elevene.

Det medikaliserte mennesket

Den britiske sosiologen Nicholas Rose hevder at medikalisering «har gjort oss til de menneskene vi er», på tre måter (6). For det første gjennom medisinsk stimulert infrastruktur og måter å organisere menneskelivet på. Vannforsyning, kloakksystemer, vaksinasjon osv. har gitt oss «medisinske livsformer». For det andre forklares et bredt spekter av sosiale fenomener og gis mening i medisinske termer. For det tredje har medisinsk ekspertise blitt utvidet til mange områder av livet, som død, sorg og reproduksjon (6). Vi forstår oss selv i økende grad i medisinske termer.

Som medisinsk forståtte individer blir medikalisering også en måte å øke fenomeners betydning på. Fenomener blir viktige dersom de kan forklares i medisinske termer. Med det har medikaliseringen endret funksjon fra å «gjøre noe til et medisinsk anliggende» til å «gjøre noe virkelig». I dag kan det hevdes at medikalisering like mye som å gjøre noe til et medisinsk anliggende, handler om å gi noe aksept og status ved å gjøre det medisinsk. Med det mister også medikaliseringsbegrepet noe av sin kritiske kraft (4). Å medikalisere noe endrer dets status gjennom å gjøre det virkelig og viktig.

Det er nettopp dette som gjør Rikhardsen & Vogts artikkel så interessant, fordi den viser viktige elementer av denne prosessen – hvordan det å sette diagnostiske kategorier på alminnelige (utseendemessige) fenomener – bidrar til å gjøre fenomener som «fettansamling på hals» og «trette øyne» til virkelige fenomener, som fortjener oppmerksomhet, og som medisinen kan avhjelpe.

Firedobbel makt

Med dette gir medikalisering medisinen firedobbel makt: Medisinen får definisjonsmakt både over hva som er virkelig, og hva som er viktig (ontologisk og normativ makt). Dernest får den kunnskapsmakt gjennom å produsere kunnskap om de fenomener den har definert som medisinske anliggender. For det fjerde får medisinen handlingsmakt gjennom sin myndighet til å diagnostisere og behandle.

Alle disse maktformene virker inn på faglig identitet, status og prestisje. Men de reiser også spørsmål om faglig integritet og hvorvidt medikaliseringen faller utenfor medisinens domene. Er det medisinens oppgave å endre folks selvfølelse gjennom kroppslige intervensjoner (11)? Skaper og forsterker det problemer mer enn å løse dem?

Norsk forening for allmennmedisin har sammen med Tannlegeforeningen utarbeidet et policydokument som klart setter grenser for medikalisering av utseende (18). Der heter det at «[k]osmetisk behandling, uten medisinsk eller odontologisk indikasjon, er ikke forenlig med god, profesjonell praksis og bør ikke tilbys av allmennleger eller tannleger». Det vitner om grensebevissthet og verdivalg.

Rikhardsen & Vogts artikkel handler om hvordan man skaper medisinske indikasjoner gjennom å etablere diagnostiske kategorier, og den er således en studie av medikaliseringens mekanismer. Studien bidrar til refleksjon over medisinens mål – og derved dens essens og etos.